I løpet av sommerens Italiaferie fikk vi med oss en del herlig musikk. Jeg har skrevet om konserten med Andrea Bocelli i Lajatico HER. Men vi fikk med oss flere musikalske opplevelser, blant annet i Macerata.
Noen mil inn fra Adriaterhavskysten midt i Marche-området ligger Macerata. Som en million andre byer i Italia, en koselig liten by med masse smale gater, noen torg, overveldende kirker og en bymur rundt. For et par hundre år siden ble amfiteateret Sferisterio “innlemmet”/bygget inn i bymuren. Til å begynne med som en slags håndballarena. 100 år senere var fotball mer i skuddet og samtidig ble den første operaen oppført der. Det var Verdis Aida, som vi dro til Macerata i sommer for å overvære.
I år var det 40-årsjubileum for den årlige operafestivalen i teateret. En utstilling viste hvilke oppsetninger og stjerner byen var blitt til del, og det var blant annet de aller største operastjernene i verden siden starten.
Billetter var reservert hjemmefra til ca. 100 euro pr. stk. Så hørte det med kø på det lokale billettkontoret for å hente dem før forstillingen. Det koselige hotellet lå praktisk talt back-stage og vi kunne se inn på arenaen fra baksiden da vi passerte.
Etter å ha smakt på Italias dårligste pizza og mest smakløse vin entret vi – sammen med ca. 3 000 andre – arenaen i praktisk turantrekk, i noe kontrast til de mange galla-kledde av begge kjønn.
Arenaen er en del av en halvsirkel. Fondveggen er 18 meter høy og 88 meter lang og ble brukt til varierende, flotte lysdekorasjoner og visning av tekstenpå. Vi burde nok ha forberedt oss bedre til handling og musikk, siden teksten kun ble vist på italiensk og var litt vanskelig å følge.
Midt på veggen var en stor, hvit scene med en bakvegg i full høyde og et hvitt scenegulv med skjulte luker som de medvirkende brukte til entreer og sortier. Gulvet var veldig skrått så alle publikummere fikk se. Ulempen var dessverre at det fuktige været gjorde at solister og dansere ramlet som fluer underveis i forestillingen. Enkelte skled ned til fronten av scenen, heldigvis uten å ramle ned i okestergraven der engelske superdirigenten Julie Jones herjet og regjerte med hele kroppen.
Hun har arbeidet mange år ved forskjellige operaer og teatre i Tyskland, senere i Portugal.
Symfoniorkesteret Banda Musicale Salvadei kan snart feire 100-årsjubileum og ble i 1995 utnevnt til Maceratas “offisielle orkester”.
Hovedrollene var besatt av for oss ukjente, men særdeles dyktige, italienske solister: Mezzosopranen Sonia Ganassi som Amneris. Ganassi har opptrådt på de mest kjente operascener i verden. Sopranen Fiorenza Cedolins tolket Aida. Som vinner av Luciano Pavarottis Vocal Competition fikk hun også synge i Tosca sammen med ham. Tenoren Sergio Escobar hadde rollen som Ramedes og var kanskje den stemmeprakten som imponerte mest. “En budbringer” ble tolket av tenoren Nazzareno Antinori. Med nesten 2 000 opptredener bak seg har han vært innom et vell av operaer og operascener verden rundt.
Scenearrangementet var riktig effektfullt med flotte lys”bilder”. Ingen elektronisk lyd selvsagt, men noen av solistene sang likevel bakoversveis på hele publikumet. For ikke å snakke om koret – Coro Lirico Marchigiano “V. Bellini” – som var sykt flott og dyktig. Koret – som ble stiftet i Ancona i 1887 – er et av de faste innslagene på operafestivalen og medvirker også ved fremføring av Tosca og La Traviata. Avslutningen av 2. akt med den berømte Triumfmarsjen med fullt kor og signaltrompeter ga både tårer og frysninger. Formidabel musikkfremføring og effektfult medtrompeter på hver sin ende av den lange scenen.
Scenemannskapet gjorde en ekstra tørkeinnsats i pausen, så vi rakk å kjøpe litt drikke i baren.
3. og 4. akt var også flott, men uten de samme høydepunktene som i første del. Vi slapp heldigvis også å oppleve stort mannefall på scenen. Etter drøye 4 timer ruslet vi de få meterne til hotellet og tok kvelden.
3. og 4. akt var også flott, men uten de samme høydepunktene som i første del. Vi slapp heldigvis også å oppleve stort mannefall på scenen. Etter drøye 4 timer ruslet vi de få meterne til hotellet og tok kvelden.
