Saigon/Ho Chi Minh City er en staselig by, brede boulevarder, luksuriøse hotell, vakker arkitektur og 10 millioner gale mopedister! Vi ble advart på forhånd og fikk nøye instrukser om hvordan vi skulle krysse gatene og vi overlevde begge to.
Trafikkregler liksom? Hahahaha! Det er nok noe av det villeste vi har opplevd, men det funker! Ved ankomst Saigon får man antagelig en slags kollisjonsavvisningsgreie i kroppen. Hvis man bare tror at man da ikke blir overkjørt og drept så går det faktisk bra. Skal man over gaten går man rolig og bestemt uten kurs- eller fartsendringer underveis. Trafikken glir faktisk rundt og forbi en på alle sider, og man overlever! Litt spennende når det er 6-8 kjørefelter. Relativt likegyldig om man er i et fotgjengerfelt, om man går på rødt eller grønt lys (de meget få stedene slikt finnes) eller hvilken vei trafikken egentlig går i enveiskjørte gater. Merkelig. Tror ikke det finnes vikeplikts-regler eller –skilt. Det er heller ikke så nøye hva man stabler på mopeden, eller hvor mange.
Men vi klarte omsider å komme oss inn i hotell Rex som antagelig er det beste hotellet i byen, i alle fall det mest kjente. Det er hotellet for konger og presidenter. Vi entret takterrassen og tok en cappuchino og en øl.
Derfra til en shoppingmall hvor vi konstanterte at vi kanskje burde ha ventet med å kjøpe fotoutstyr. Her lå prisene på ca halvparten av hva de gjorde i Hong Kong. Vi supplerte utstyret litt, nytt originalbatteri til 1/4-del av prisen, ny blits og en del annet.
Så stod Saigons største marked for tur, Ben Thanh-markedet. Det var faktisk et veldig bra marked, rent og ordentlig overalt, hyggelige selgere og mye å se på. Nå pleier ikke jeg å handle så mye på markeder, men Jørn kjøpte seg en del fine sommerskjorter som ble pruttet ned noe voldsomt. Me like.
