Under besøket i Ronda valgte vi å besøke Michelinrestauranten Tragabuch (en stjerne) for en “enkel, liten middag”. Tragabuch er kjent for å lage eksperimentell mat, og vi valgte den nest største suggestionmenyen. I utgangspunktet en 9-retter, men det ble vel 14-15 alt i alt. Nedenfor en liten beskrivelse, men for det meste ufullstendige da det var en del som var ganske merkelig.
Etter et glass champagne og en apetittvekker fikk vi servert noe risgreier i store flak + en skarp saus. Rart, men godt.
Neste tapas var en eplegele med trøffelolje oppå geitost og noe karamellisert på toppen samt mynteblader. Det tok jeg visst ikke bilde av.
Deretter fulgte noe varmt skum basert på sopp samt hasselnøttkrem.
Deretter noe rart som viste seg å være lagd på potet og olivenolje, men med en hanekam som spiss.
Neste kalte kelneren for ”blue fish” uten at vi aner hva det var, men det var bare et par bitte små biter av noe røkt. Oppå der lå det ekte, iransk kaviar. Over det hele ble det helt lokal hvitløksuppe.
Deretter fulgte gåselever og eple lagt lagvis og med en karamellisert topp. Nydelig.
Neste rett var fisk, Corvino, i slekt med havabbor. Dette var ikke godt i det hele tatt så den forble uspist.
Så fulgte verdens møreste kalv med en nydelig saus med bl.a. gulrot.
Vi fikk også noen små apetittvekkere innimellom alt dette som jeg ikke vet hva var for noe.
Første dessert var en god is med marengs, servert på knust pistasj.
Deretter banansorbet på sjokolademousse, også her meed pistasjenøtter.
Vi var rimelig godt forsynt da vi avsluttet måltidet med kaffe avec for mannen min og en limoncello for meg.
Vi var begge enige om at restauranten er en fallende stjerne på Michelinhimmelen, og antagelig mister stjernen sin. Dette skyldes i første rekke fadesen med den uspiselige fisken, men også den svært så upersonlige (men effektive) servicen vi fikk. Det virket nesten som servitørene var lei jobben sin. Og slik skal det ikke være på en restaurant av denne typen (Ja, ikke på andre heller forresten).
