Da jeg var barn var juleforberedelsene ganske annerledes enn nå, det er det ingen tvil om. Jeg husker at moren min og hennes søstre møttes for å bake sammen, de holdt på i minst 2 dager, kanskje lenger også. Det var smultringer, sandkaker, fattigmann, sirupssnipper, pepperkaker, krumkaker, serinakaker, julekaker og enda mer faktisk. Det var liksom ikke måte på hvor mye det skulle være. Jeg kan ikke huske at vi “led noen nød” på kakefronten resten av året heller, men til jul skulle det likevel være overdådig med småkaker.
Og faktisk var jeg aldri spesielt glad i småkaker heller, smultringer har jeg aldri likt forresten.
I tillegg til all bakingen så brygget de øl hjemme, masse øl. Og etter at de hadde fylt det på flasker ga de bort både øl og småkaker til naboer og andre kjente. Jeg husker at jeg likte dette ølet veldig godt, det smakte søtt og var nesten bedre enn brus og var selvsagt alkoholfritt.
Og så var det slaktingen, det var noe helt spesielt som jeg gledet meg til i mange måneder. Først og fremst for at huset ble invadert av slektninger med barn på min alder som ble i flere dager, men også fordi jeg synes alt var så spennende.
Først kom slakteren og slaktet grisen, så tappet de blodet, og skar ut de forskjellige stykningsdelene, det var virkelig spennende å følge med på for en liten jente som senere skulle bli veldig interessert i å lage mat.
Jeg husker de leverte skinkene til Slakteren så det skulle bli spekeskinker av dem, og den slaktebutikken lever fortsatt i beste velgående faktisk, og er vel en av landets mest kjente. Men den gangen var det altså bare en liten butikk med et par ansatte.
Hjemme tok vare på alt, lever, nyrer, ører, hale , labber og ikke minst blod. Herregud, hvor godt det smakte med blodklubb. Jeg elsket faktisk nyrer, lever i fløtesaus og det meste av det som ble laget.
Og selve juleaften var også litt annerledes. Det ble fyrt opp i storstua, som ellers bare ble brukt ved spesielle anledninger, og juletreet husker jeg som enormt stort, fullt av glitter og stas. Langbordet var dekket med det fineste serviset, for selv om vi bare var en liten familie på 3 så var vi flere på juleaften. Da var alltid besteforeldrene mine tilstede og i tillegg inviterte alltid min sosiale mor naboer og kjente som hun mente burde få kose seg på juleaften. Det kunne være en som var blitt enke/ enkemann i nabolaget eller noen som ikke hadde noen annen familie enn hverandre.
Julemddagen var selvsagt overdådig, vi hadde jo nettopp slaktet en gris. Det var ribbe, skinkestek, hjemmelagde medisterkaker og pølser, poteter fra egen avling osv. Og til dessert var det alltid riskrem, det var ikke jeg så glad i, men det hørte med.
Etter middagen gikk vi rundt juletreet og så kom nissen med sekken full av gaver til alle. Det var glede.
I morgen er det juleaften 2019 og jeg har opplevd mange juleaftener. Mye har endret seg selvsagt, vi har ingen gris vi slakter og vi baker ikke så mange kaker, vi brygger ikke øl heller. Vi inviterer heller ikke naboer eller andre som er alene, og noen eldre generasjoner finnes ikke lenger. Så da blir det annerledes enn før. Nye tradisjoner som vi har skapt, færre kaker og snop og flere og mer kostbare gaver.
Men uansett er jul noe spesielt for meg. Julen var fin da jeg var liten, men den er også fin nå når jeg er blitt eldre. Jeg får være sammen med dem jeg er glad i, spise god mat, drikke godt og se gleden hos de andre
Vi kunne selvsagt invitert folk hjem til oss eller stilt opp som frivillige for å skape en god jul for de som har mindre enn oss. Og det har jeg lyst til å gjøre en gang også. Men i år feirer vi julen på Kvitfjell, og får i alle fall en hvit jul. Så får vi se hva julen 2020 vil bringe.
En riktig god jul ønskes dere alle.
