Jeg liker godt å holde meg orientert om det som skjer både innen mat og drikke, men jeg er på ingen måte noen innovatør. Derfor hadde jeg heller ikke smakt oransjevin før for noen dager siden. Jeg hadde både lest og hørt om det, men hadde likevel ikke noe særlig peiling. En periode trodde jeg at oransjevin var en søt dessertvin, en annen periode trodde jeg det var en slags rosévin. Vinmonopolet har ingen informasjon om denne vinen på sidene sine, så jeg var ganske forvirret. Men så leste jeg at oransjevin er den vinen man kommer til å drikke i 2017, og man vil jo gjerne følge med på det som skjer på mat- og drikkefronten. De fleste oransjevinene er også økologiske, biodynamiske naturviner, noe som jeg også synes er positivt.
En dag i julen hadde en av mine favorittblogger en grundig presentasjon av oransjevin, noe som føltes veldig kjærkomment. Om du vil lese dette innlegget på Helles Kitchen finner du det HER.
Men hva er egentlig oransjevin? For å si det enkelt så er det hvitvin som er laget som rødvin. Når man lager hvitvin presser man druene og fjerner skall og stilker raskt før man starter gjæringsprosessen. Fargen blir dermed helt lys (strågul)
Når man lager rødvin er det annerledes. Da lar man skall og stilker ligge med under gjæringsprosessen. Pigmentet blir trukket ut av skallet og vinen blir rød. Det trekkes også ut garvestoffer (tanniner), det er dette som gir rødvin en snerpende munnfølelse.
Når det gjelder rosévin lar man skallet ligge med en kort stund slik at det blir litt rødfarge på vinen.
Oransjevin er altså en hvitvin som er laget som rødvin. Man bruker hvitvinsdruer, presser dem og lar skall, kjerner og stilker ligge med under gjæringen. Da blir det som med rødvin, uttrekk av pigmenter, men fargen går mer mot gyllen eller oransje siden det er brukt hvitvinsdruer. Man får også uttrekk av garvestoffer, noe som gjør at også oransjevinen kan snerpe litt på samme måte som rødvin.
Oransjeviner varierer mye i både farge og stil. De kan være omtrent som hvitviner, altså helt lyse og uten snerping. Men de kan også ha dyp farge og tydelig snerping. Og så har man dem som er midt i mellom, med gylden farge. Det er skallkontakten som bestemmer hvordan vinen vil bil, altså den tiden skallet ligger med under gjæringsprosessen. Dette varierer fra noen dager til flere måneder.
Det er med andre ord ikke lett å vite hva man skal prøve og det er derfor så bra at det finnes blogger og artikler som hjelper en et godt stykke på vei. Jeg bestemte meg for å starte med å prøve en av hver for å bli litt kjent med dem. Jeg var også nysgjerrig på hva slags mat de ville passe til. Rent logisk gikk jeg ut fra at de lyseste oransjevinene hadde den mildeste smaken og jo mørkere de var dess kraftigere på smak.
Oransjevin er ikke noen ny «oppfinnelse», men det er først de siste årene at den har fått en oppblomstring her i landet. De fleste mener at opphavet til oransjevin er det lille vinhuset Radikon som ligger i Oslavia i Italia. Helt fra midten av 1990-tallet har firmaet laget oransjevin/ naturvin etter metoder de brukte for flere hundre år siden. Men det er andre oransjevinprodusenter som bruker metoder som er enda eldre.
De fleste produsentene holder til i den nordøstlige delen av Italia, på grensen til Slovenia, men det produseres også oransjevin andre steder i Italia og også flere steder i Europa. Utenfor Europa har Chile en viss produksjon, og i alle fall en av disse kan kjøpes på Vinmonopolet.
Når det gjelder oransjevin og mat så er oransjevin helt super, den passer i grunnen til all mat. De lyseste passer utmerket til fisk og skalldyr, de mørkeste er nydelig følge til kjøtt.
På nyttårsaften smakte jeg oransjevinen Ageno for første gang, og jeg skulle drikke den til en kraftig kjøttrett. Selvfølgeig var jeg spent, så spent at Jørn hadde trukket opp og luftet en deilig barbera rødvin i tilfelle oransjevinen ble helt feil. Ved første smak fikk jeg litt «bakoversveis», hva i all verden var dette? Hva smakte det? Kraftig ettersmak med mye snerping, egentlig ikke godt i det hele tatt.
Som nevnt innledningsvis er jeg nysgjerrig på det som er nytt for meg, jeg vil alltid prøve. Liker jeg det ikke så må jeg prøve en gang til og enda en gang, da har jeg kommet fram til om jeg liker det eller ikke. Det er flere ting jeg liker nå som jeg ikke likte tidligere, men det er også ting jeg har prøvd flere ganger, men ikke klarer å like. Så når det gjelder oransjevin var jeg helt innstilt på å prøve flere ganger om jeg ikke likte den ved første smak.
Jeg drakk først et glass, men synes ikke det var spesielt godt. Prøvde litt til og synes det var litt bedre, et slags sammensurium av smaker, fikk ikke tak i hva det egentlig smakte. Ble nysgjerrig og takket nei til en nydelig rødvin fordi jeg ville prøve mer oransjevin. Hadde ikke den helt store troen på at det ville passe til kjøttet vårt, men måtte jo teste det ut.
Det som skjedde var at det nettopp var det den gjorde – det var en perfekt match rett og slett. Jeg synes det var deilig å drikke en lettere vin til kjøttet. Når jeg tidligere har prøvd rosévin til kjøtt så synes jeg ikke det har passet i det hele tatt, men med oransjevin var det noe helt annet. Om du er nysgjerrig vil jeg anbefale deg å prøve Ageno til oksekjøtt, jeg tror ikke du vil bli skuffet. Men husk å lufte vinen godt og servér den avkjølt.
Oransjevin er ingen spesielt billig vin, de fleste koster fra 270 kroner og oppover, men det finnes også noen få under 200.
Du finner mange forskjellige oransjeviner i Bestillingsutvalget, det er bare å sende bestillingen til ditt lokale vinmonopol.
