Denne sommeren hadde vi klart å få tak i billetter til den årlige konserten med Andrea Bocelli i hjembyen hans, Lajatico. Lajatico er virkelig en bitteliten by langt ute på landsbygda i Toscana, og her vokste altså Bocelli opp. Byen ligger på en liten fjelltopp midt i det bølgende og frodige landskapet som er så typisk for regionen. Familien til Bocelli eier en vingård her og har produsert Bocelliviner i 130 år. Nå har Andrea supplert utvalget med sin egen Bocelli-proseco.
Det er også mye annen næringsvirksomhet som drives av Bocellifamilien, og hans egen humanitære stiftelse, Andrea Bocelli Foundation (ABF) har hovedkontor i Lajatico.
Lajatico, fødebyen til Bocelli. Bare 1300 innbyggere og 2-3 restauranter
Kunstverk på torget i Lajatico
Bocelli-proseco
Teatro del Silenzio, som betyr Stillhetens Teater, er på en måte Bocellis eget teater. Det ligger på familiens eiendom og han har vært med på utformingen av det og også bidratt økonomisk. Det var en gruppe mennesker som tok iniativ til dette teatret i 2005 fordi de ønsket et sted hvor kunsten kunne formidles i fullkommen harmoni med naturen. 364 dager i året er teatret derfor bare en del av naturen mens det en gang i året endres for å fremstå i en helt annen setting – som et sted hvor kunst i ulike former formidles til menneskene som har funnet veien dit. I år var det 9. gang konserten ble holdt, og den ble for første gang arrangert to kvelder etter hverandre. Men nå skal teatret «sove» i pakt med omgivelsene frem til juli 2015.
Midt ute på et jorde i pakt med naturen
Det er flere norske arrangører som tilbyr pakker til konserten, ofte et 5-dagers opplegg med opphold i Pisa eller Lucca. Disse arrangementene blir fort utsolgt, og allerede nå er det ventelister frem til konserten i 2015. Vi benyttet ikke disse arrangørene fordi vi liker å ordne ting selv , men også fordi vi skulle videre til andre deler av Italia. Vi bestilte billettene i desember. Det er jo ingen tvil om at det er mye enklere å kjøpe en pakke, men det var relativt greit å ordne det selv også. Vi måtte bare reise til Lajatico og hente billettene dagen før konserten, og hadde problemer med å finne fram midt ute på landsbygda selv om Tom Tom gjorde så godt han kunne.
På selve konsertdagen var det satt opp busser fra Volterra og andre byer fram til Lajatico.
6000 mennesker skulle loses inn på grusveiene inn til teateret så transportopplegget lammet hele distriktet rundt Lajatico. Iført joggesko og praktisk bekledning kunne vi beskue andre publikummere mere kledd for en gallaaften i La Scala-operaen i Milano. Veldig variert, noen som oss og andre i galla.
Store lyd og lystårn med flere storskjermer omga scenen og det ble gitt informasjon om Bocelli-stiftelsen, og det var også en del reklame for sponsorene. Hele teateret er svakt terassert ned mot den flotte scenen med en rekke kunstverk oginstallasjoner. Imponerende, flott og nesten uforståelig hvordan de har fått det til ute på et jorde med vanskelig adkomst.
Mørket, kor, orkester, balettdansere og Bocelli ankom sammen med dirigenten Placido Domingo. Maestro Andrea åpnet med å ønske oss velkommen og ba så publikum reise seg og holde 1 minutts stillhet over alle som omkom i den grusomme flyulykken i Russland noen dager før. Blikkstille og et rørende øyeblikk.
Første del av konserten var i sin helhet enaktersoperaen Cavalleria Rusticana, som tok ca 1,5 time. Fantastisk kostyme- og stemmeprakt , flotte lyseffekter og et kor som sang bakoversveis på alle 6000. Bocelli selv hadde en av hovedrollene, naturlig nok noe famlende og stillestående, men med en sånn stemme så trengs igrunnen ikke mer.
Etter en halvtimes pause begynte andre del med tradisjonelle konsertnummer, mer eller mindre kjente operasvisker. Bocelli selv sang flere kjente arier, blant annet La Donna e mobile. Men ingen konsert er jo fullkommen uten ekstranummer og når Maestro Domingo og Bocelli tro til i en fantastisk duett som blåste støvet av hele Lajatico så var kvelden perfekt. Bocellis Nessun Dorma helt til slutt gjorde den bare enda mer perfekt.
Det er vanskelig å få frem hvordan denne opplevelsen var, for meg var den helt magisk i alle fall. Der satt vi midt ute på landsbygda i Toscana omgitt av den mørke og milde sommernatten, drakk vin sammen med 6000 andre, tørket tårer, jublet og skulle ønske det aldri sluttet. Dette var en fantastisk aften og et minne for livet.
Og jeg tror ikke dette er den siste gangen vi har slitt oss oppover bakker, stått i dokø og vinkø langt ute på et jorde i Toscana og lyttet til vidunderlig musikk.. Vi har satt oss på venteliste…
